Utvalgte kulturlandskap i jordbruket Bygda Skárfvággi/Skardalen ligger i Nord-Troms i Gáivuona
suohkam/ Kåfjord kommune. Historisk sett har området vært befolket av samer, nordmenn og kvener. Den samiske befolkningen kan spores så langt tilbake det finnes skriftlige kilder. Den kvenske innvandring antas å ha kommet på 1700-1800-tallet. Fast norsk bosetning
ble i hovedsak etablert på 1800-tallet. Sjøen, skogen og jorda har vært grunnlaget for bosettinga, der «fiskarbonden» drev jordbruk i kombinasjon med fiske. Skárfvággi/Skardalen er et typisk eksempel
på ei sjøsamisk bygd, med tradisjonelt bosettingsmønster og lang tradisjon i driftsformer. Bygda ligger vakkert til, frodig og omsluttet av bratte fjell, og med utsyn til indre og ytre fjordstrøk. Området har mangfold av ulike
kulturmarkstyper med stor historisk dybde og mange kulturminner fra ulike tidsepoker. Småbrukene er plassert på terrasser langs fjorden i bratt terreng. Jordbrukslandskapet kjennetegnes av flere små jordstykker som ligger i mosaikk
mellom gamle veier, steinrøyser, steingjerder, åkerholmer og kantskog. Topografien vanskeliggjør maskinell drift og det har ført til at gamle driftsformer er blitt holdt i hevd helt fram til vår tid. Det har bidratt
til urterike slåttenger, beitemark, beitehager og beitebakker langt opp i fjellsiden. Videre oppover og innover i høyfjellet finner man reindrift slandskapet. Skárfvággi er i dag et eget reinbeitedistrikt, et sommerdistrikt som trolig
har røtter svært langt tilbake. I sjøsamisk kultur har også fjæra hatt stor verdi som utmark. Fjæra ble brukt til beite og slått og til høsting av tang. Bygda ble brent under krigen. De fleste
boligene er fra gjenreisningstiden og gir miljøet et tydelig og helhetlig preg av gjenreisningsfunkis. De mange eldre sjøbuene og støene i fjæra og laene og sommerfjøsene i utmarksbeltet, bidrar ytterligere til å skape
et komplett landskapsbilde. |