Gruvedrifta

GRUVEDRIFT I SKARDALEN

(Utdrag fra Kulturminner i Skardalen, skrevet av John Ivar Larsen)

Kobber og ertsanvisninger ble registrert fra 1897 og utover 1900-tallet. (vedlegg NGU rapport nr 516D)

I følge Bergarkivrapport nr 2464, står det ”at det betydeligste ertsdrag er Bratfjeld-Moskogaissa draget, hvis utgaaende i dagen langs Skardalens dalføre kan følges over 20 km”.

A/S Norsk-Amerikansk Mine og Smelte Co. Trondhjem og Chicago begynte oppskjerpningsarbeider i 1905 med 15 mann. Det ble drift ved gruvene Bratfjeld og Skarfjeld i årene 1906 – 1908. I følge NGU-rapport nr 3507 ble det i 1906 produsert 120 tonn kobbermalm som ble solgt til Røros Verk. De neste to årene ble det drevet forsøksdrift hvorpå driften ble innstilt.

I november 1915 ble drifta påbegynt igjen.

I tilknytningen til gruvedriften ble det planlagt vannkraftverk i Skardalsvassdraget og smelteverk i bygda Skardalen. Det ble imidlertid ingen ting av planene. (NGU-rapport nr 2464).

På Badjegieddi ble det oppført brakker for 20-25 mann, skeidehus og materialhus.

I gruvene Bratfjeld ble det produsert ca 1200 tonn kobbermalm pr år.

I oktober 1917 overtok A/S Skardalen Kobbergruber gruvene med Berging. Kr. Haslum som disponent. To gruver var i drift, Bratfjeld og Skarfjeld. Skarfjeld ligger i Uhcagurra. Fra begge gruver gikk det taubane ned, til sammen 900 m. lengde. Malmen i Skarfjeld gruver var av særdeles god kvalitet, rikere kobberinnhold.

I følge NU-rapport nr 903 ble det i 1916 produsert ca. 550 tonn malm, som ble smeltet ved Birtavarra Grubers smelteverk. I følge samme rapport var prisen på 6 % kobbermalm kr 80,- pr tonn fob Skardalen, nettoutbyttet var beregnet til ca kr 40,- pr tonn.

Gruvedrifta førte til en folkeøkning i dalen. I bygda var det den gang både bakeri og butikk. Det kom folk fra gruvestrøk ellers i landet. Særlig kom det folk fra Røros-traktene. I Kopperlia på østsida av dalen ligger gruva som er lengst inne. Det ble også påbegynt en gruvegang på Isfjellsiden eller Cohkka, men det ble avsluttet av uvisse grunner, det samme i Vaddas som ligger mellom gruvene Bratfjeld og Skarfjeld.

Det var utskipningskai ved sjøen, og det kom store skip til kaia for å hente malmen.

Gruvedrifta blomstret opp under første verdenskrig. Det var stor utfart av kobbermalm til Tyskland, hvor den ble brukt til krigsmateriell. Når krigen ble slutt ble det lite etterspørsel og dårlig lønnsomhet, så gruvene ble nedlagt. Det finnes dokumentasjonsrapport, NGU, Bergverkarkivet nr 903, på at gruvedrifta i alle fall ble drevet ut år 1918.

Det går en kjerrevei fra sjøkanten til Badjegieddi. Veien ble bygget da gruvedriften i dalen startet rundt århundreskiftet. Kobbermalmen som ble utvunnet fra gruvene ble fraktet ned med hest og kjerre til utskipningskaia, Malmeplanen, midt i bygda. En snøskred ødela brua i 1946.

Dagens bru ble bygget opp igjen av bygdefolket på dugnad i 1984. I mellomtiden hadde også Ole Peder Pedersen ei bru på samme stedet.

Skeidarhuset ligger på Badjegieddi. Huset var en bygning hvor malmen ble håndsortert. I dag står det igjen rester av veggene som er murt opp av stein. Grove tømmerstokker som har tilhørt bygningen ligger fortsatt ved siden av steinveggene. Foran inngangspartiet ligger stokker som de siste tiårene har vært brukt som en naturlig hvileplass for vandrere på vei gjennom dalen. Rundt skeidarhuset ligger slagghauger etter sorteringen av malmen (sekundamalm). De hadde taubane opp til gruva i fjellet, og sendte malmen ned med store jernbøtter som de kalte for ”kjip”. Bøttene ligger fortsatt i slagghaugene ved skeidarhuset.

Etter at fjellsamene sluttet å ha fast sommerboplass i dalen, ble Badjegieddi brukt til utmarksslåtte av folk i bygda. Ole Johansen brukte skeidarhuset som høysjå fram til ca år 1960.

Gruve i Uhcagurras (Skarfjellet) Gruva går rett inn i fjellet med en sidearm opp mot dalen. Ca 20 meter inne i gruva ligger det en synk full av vann. Under tvangsevakueringen høsten 1944 rømte en del av bygdefolket dit, for å unngå evakuering. Men de innså snart at det ville bli en katastrofe om de ble der over vinteren. Der var både barn, syke og gravide, så etter noen dager tok de pikkpakket og returnerte til bygda.

Gruve i Vaddas Her var det et prøveprosjekt. Man antar gruva ikke var drivverdig.

Gruve i fjellet på vestsida Badjegieddi (Bratfjeld) Her ligger den største av gruvene hvor det var drift. Gruva ligger 600 m.o.h., og 340 meter steilt over dalbunnen, ca 2,5 km avstand fra fjorden. Ved gruveinngangen lå det en bobrakke for ”sluskene”. Her kunne arbeiderne bli isolert i opptil flere uker pga skredfare. Snøskredene som forekom ofte om vinteren, gikk rett over taket på brakka. Det fortelles at brakka likevel tilslutt ble tatt av et snøras.

Gruva hadde flere utganger langs fjellet oppover dalen. Fortsatt står spellet i gruva, som drev taubanen, og skinnegangene er heller ikke ødelagt.

Rester etter gruvedrift i Kobberlia. Under Kobberlia finner man rester etter et bygg. Inngangen til gruva kan ses fra dalbotn.

På sørsiden av Bievlacazajohka og i Čaza-sida finner man også rester av prøvespregninger i fjell. Her er det også lett å se malmlagene som går skrått inn i fjellet.